Jomar Asbøll, senterleder på Midtbyens største kjøpesenter, Trondheim Torg
Plakettene er laget av ARC Arkitekter.
Engelsk tekst her.
Prinsens Gate 21 – FRA SKYTESALONG TIL BUTIKK
Bygget i 1792. Dette er en av Trondheims eldste bygårder i mur. Første eier var en svært mektig greve. I ettertid har gården huset ulike folk og alskens bedrifter – blant disse en «Skytesalon».
BYGNINGENS HISTORIE
Bygningen ble ifølge branntakstene oppført i tre etasjer. Både antall plan og oppføring i mur var sjeldenheter i datidens Trondheim. Murtvang ble først innført i 1845, etter at over halve byen var blitt ødelagt ved to branner. Gården omfattet fra tidlig av tre bygninger: Hoveddel med bolig mot Prinsens gate, sidebygning med boder mot sør, og bakbygning med stall og vedskjul. Senere ble også nordre side av gårdsrommet bebygd, og bakbygningen ble betydelig utvidet ved til- og påbygg. I 1867 mottok Bygningskommisjonen rapport om uanmeldt bygningsarbeid:
«Væggen i 3. Etage mod Gaden udtaget næsten i Gaardens hele Længde og en Væg af Glas indsat i Stedet. I samme Længde var Husets Tag mod Gaden borttaget til et Par Alen fra Mønet og Glastag indlagt.»
Bak denne freidige aksjonen sto fotografen Miron B. Omenta som bodde og arbeidet her på 1860- og 70-tallet. Tiltaket ble imidlertid godkjent, om enn på betingelser og med bøtelegging. Senere, rundt 1895, ble både glassvegg og -tak tettet igjen.
LIVET I GÅRDEN
I tillegg til anvendelsen som bolig, har gården tjent ulike næringsformål. Noen år omkring 1890 fantes et snekkerverksted i gårdens bakbygning. I hovedbygningen drev I. M. Eide med «kolonial og fedevarer» (1888). Tobakkshandel var hovedgeskjeft i gården fra 1891 og 39 år fremover. Det nevnes blant annet en «Frukt- og cigarforretning» - en miks man sjelden kommer over i dag. Ei heller finner vi noen «Skytesalon» her for tiden, men dette var faktisk tilfellet fra 1930 til midten av 50-tallet.
I avisen Nidaros fra 17. mai 1933, finner vi artikkelen «Omkring Prinsens gate i gamle dager.» Her deler Sigurd Udbye minner fra sin oppvekst i Prinsens gate 22. Om sin nabo i nr. 21, fotografen Miron Biron Omenta skriver han: «I sitt private liv var den polske fotograf absolutt langt fra eksemplarisk. Han brød sig heller ikke om hvad folk her i byen mente om ham i så måte, og ville orgier forekom ikke sjelden hos ham om kveldene, så det hørtes langt ut i gaten... Omenta må ha vært en desperat og brutal person. Engang var det bare såvidt han blev hindret fra å kaste en av sine drikkebrødre ut gjennem vinduet i annen etasje. Og av den nakenkultur som efter sigende dyrkedes på hans atelier, hadde han ofte billeder liggende fremme til underholdning for kundene. Ordet Bohèm var ennu ikke kommet i bruk hos oss dengang, men det vilde ha passet i fullt mål på Miron Biron Omenta.»
GREVENS EIENDOM
Gården ble oppført for daværende grunneier, generalmajor Carl Jacob Waldemar riksgreve von Schmettow. Han var imidlertid velforsynt med standsmessig husvære, både i og utenfor byen, så denne beskjedne gården var nok beregnet på utleie. Von Schmettow var en av Norges klart mektigste menn. I 1814 ble han spurt av Kong Christian Frederik om å lede et departement med ansvar for utenrikspolitikken, men greven unnskyldte seg med sin høye alder og takket nei. Han var likevel utenriksminister i alt utenom i navnet. Von Schmettow opptrådte som regjeringsråd ved en rekke anledninger, blant annet ved åpningen og avslutningen av grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814.
Prinsens Gate 19 – HER BODDE DET 23 PERSONER
Trolig bygget 1690 -1691. I andre etasje finnes byens eldste kjente tømmerkasse. Den var tidlig ramme for «Jomfrue» Froms hotell for hederlige gjester. Mangfoldet og botettheten i gården økte unektelig senere.
BYGNINGENS HISTORIE
I gårdens andre etasje finner vi tømmer som ble hugget så tidlig som vinteren 1659-60. Dette er det eldste trevirke vi kjenner til i en stående konstruksjon i Trondheim. Men så tidlig har det nok ikke stått hus akkurat her, for Prinsens gate ble anlagt etter Hornemannsbrannen i 1681. Eiendommen betegnes i skattemanntallene for 1690 først som ubebygget, så i 1691 som bebygget. Altså har tømmerrommet blitt flyttet hit. Et fint eksempel på gjenbruk anno 1691! Branntakst av 1766 beskriver gården slik:
«Ole Olsen Wold Træe-Drejer sin Huus, Stue med Jern bielægger- og Kammer med Jern Vind-ovn, Kiøkken med Muur, paa Loftet et Kammer med Jern Vind ovn, 8 fag Enkelt Højde Vindue i Blye Indfattet, tækt med Tagsteen, i Gaarden et Værkstæd med overloft, et Koe-Fæe Huus med overlem og Veedskiul, tækt med torv, 4re fag Smaae Vindue...»
Bygningen er i tidens løp blitt endret i flere omganger. Utvidelsen til dagens bredde, som er omtrent en dobling av den opprinnelige, skjedde i 1848. Siden murtvang trådte i kraft i 1845, ble addisjonen mot bakgården utført i mur. Høyden er også blitt økt, kanskje i flere trinn.
LIVET I GÅRDEN
Blant gårdens tidlige eiere finner vi instrumentist Gerhard Carl Prøsch, som hadde eiendommen fra 1721 til en gang mellom 1736 og -40. Som femtenåring vikarierte Prøsch for byens stadsmusikant Augustus Krigsmand. I -37 søkte han selv på embetet, men stillingen gikk til Johan Daniel Berlin, og Prøsch ble hans assistent.
En senere innehaver var «Jomfrue» Ulricha Eleonora From, som også i en årrekke eide nr. 15-17. Hun ser ut til å ha drevet en form for hotell her, men holdt ikke husfor hvem som helst - vertinnen omtaler sine gjester som «indlogerede honnette Folk». I Adresseavisen den 23. oktober 1783 uttrykker hun bekymring for deres sikkerhet i forbindelse med følgende episode: «Et ondskabsfuldt Menneske har fundet Behag i, fra Gaden af at indkaste igjennem en af Loft Vinduerne, en spidskandtet Steen af omtrent en Næves Størrelse» En «anstændig Douceur» ble utlovet for hjelp til oppklaring. Om saken ble løst vites ikke. Det ser ut til at hovedbygningen frem til 1914 kun ble brukt til beboelse. Da fikk første etasje butikkfasade, og grunnplanet har siden den gang vært brukt til handel. Andre etasje var bebodd frem til 1990.
TRANGT OM PLASSEN
Ved folketellingen i år 1900 bodde det til sammen 23 personer i gården. Hovedbygningens andre etasje ble brukt som pensjonat. I søndre sidebygning bodde en skomakersvenn med kone og to barn. Blant beboerne finner vi også en bryggearbeider med kone og fem barn i alderen 6 til 21 år. Disse syv disponerte ett værelse og kjøkken med samlet netto grunnflate på ca. 23 m2, hvorav stuen utgjorde 15 m2. Dette tilsvarer ca. 3 m2 per person! Til sammenligning var nordmenns gjennomsnittlige boareal 69 m2 per person i 2018.
Prinsens Gate 15 & 17 – VEGGENE HER ER PUSSET MED KUMØKK
Nr. 15 bygget ca. 1725 og nr. 17 1843 -1844. Størstedelen av Kalvskinnet var fremdeles landlig et stykke ut på 1800-tallet. Frittgående dyr etterlot sine spor i gaten, og kumøkk forekom blant komponentene i innendørs puss.
BYGNINGENS HISTORIE
Fra en gang før 1720 var det her én eiendom som bestod av nåværende nr. 15 og 17. I 1810 ble eiendommen delt i to, og grensen ble lagt langs søndre side av et felles portrom, som tilsvarer dagens inngangsparti. De to husene er av ganske ulik alder; nr. 15 ble bygget ca. 1725 og nr. 17 ca. 1843, altså drøye 30 år etter delingen. Også da den større eiendommen ble delt var gatefronten fullt utbygget med bolighus. Den delen av gården som ble nr. 15 står altså fortsatt, mens delen som ble nr. 17, ble revet etter ca. 30 år for å gi plass til dagens bygning.
Nr. 15: Frem til begynnelsen av 1840-årene var gården omtrent halvt så bred som nå, og hver etasje var på litt over 20 m2. I 1842 ble bygningens takst økt fra 180 til 480 daler. Den var da blitt “forbedret ved Paabygning, Paneling og Maling, nye Vinduer”. I denne prosessen ble husets bredde økt fra 8 til 14 alen, som tilsvarer dagens bredde på 8,8 m. Fortsatt var dette et rent trehus - den murte bakfasaden er et tilskudd fra 1880.
Nr. 17: Årringsdatering av veggtømmer røper felling vinteren 1841-42. Byggekontrakt ble signert, og oppføring påbegynt det følgende året. I branntakst fra 1844 oppgis størrelse tilsvarende dagens situasjon.
LIVET I GÅRDEN
Fra 1730-årene tilhørte bygården først høker (småhandler) Peder Hemmingsen. Etter hans død i 1748 overtok hans enke, Ingeborg Bentsdatter, fram til 1770-årene. Hun ser ut til å ha videreført virksomheten etter ham frem til 1760. Fra 1759 til 1777 hørte en åkerlapp på 2,5 mål til denne eiendommen. Åkeren lå mot Prinsens gate, i kvartalet nord for dagens Prinsen kino. I en kunngjøring fra 1830, av politimester Henrik Lysholm, kan man lese om løpske dyr i gaten:
«Den Mængde Sviin, ligesom de Geder og Faar, der i den senere Tid ere antrufne løse paa Gaderne, foranlediger til herved at indskjærpe de mange herimod forhen udkomne Politiplacater, i Henhold til hvilke Enhver der overkommes ikke at paa-agte denne Advarsel, eller hvis Sviin og Geder blive af Natmanden optagne, ikke vil undgaa at blive mulcteret.»
Lenge registreres lite virksomhet i gården, annet enn beboelse. Fra 1916 til 1919 holdt et kurvmakerverksted til i kjelleren. Senere, i to perioder frem til 1972, rommet disse lokalene et skomakerverksted.
DONIKKEDE VÆGGE
«...Værelser med donikkede og tapetserede Vægge;...alle med donikkede Lofter og Jernkakkelovne; Kjøkken med Skorsteen, hvilket har donikkede Vægge og Bjelkeloft; ...som indeholder 2 Værelser med donikkede og tapetserede Vægge...»
Branntakst av 1847 forteller om husets innhold, antall rom, trapper, vinduer, ovner m.m. Utdraget over skildrer materialitet - om vegger er panelt, tapetsert eller som taksten beskriver; donikkede. Denne veggbehandlingen er en type puss, og betegnelsen fremstår nok mer delikat enn oppskriften. Ingrediensene hevdes nemlig å være leire, hakket halm, nauthår og kumøkk.
Prinsens Gate 13 – HER SATTE SNEKKERMESTER KÜHNEMAN SINE SPOR
Trolig bygget tidlig i 1720-årene. Nr. 13 og nr. 11 var opprinnelig én eiendom. Heinrich Kühnemans hadde sitt verksted her før delingen. Det finnes fortsatt spor etter snekkermesteren på veggtømmeret i andre etasje.
BYGNINGENS HISTORIE
I henhold til årringsdatering ble veggtømmer opp til de fire øverste stokkelag felt vinteren 1721-22, og de øvrige vinteren 1748-49. Trolig er huset henholdsvis oppført og forhøyet ikke lenge etter respektive vintre. Den nordligste delen av eiendommen ble i 1805 ervervet fra nr. 15 for at gården kunne få egen port. Frem til 1758 utgjorde den noe smalere utgaven av nr. 13, sammen med nr. 11, én eiendom. Ved første branntakst i 1766, ble gården beskrevet slik:
«Sophia Williamsdr: afgl: Stads-Mægler og Beedemand Jens Linds Enke sin huus, Stue med Jern bielægger ovn, Kammer med Jern Vind ovn og Tromler, Kiøkken med Muur, paa loftet et Kammer med Trommel, tækt med tagsteen, i Gaarden, een liden Madboed, og et Veedskiul med loft over, tækt Med Tagsteen, 6 1/2 fag Kit Vindue-Karmer, Enkelt højde opgav selv for: 80 rd»
Av en senere branntakst fremgår at partiet over porten ble tilføyd i tidsrommet 1837-1847. Fasadens utforming er blitt endret ved flere anledninger, blant annet i 1810 og 1865.
LIVET I GÅRDEN
Ved folketellingen i 1801 var gården bebodd av eieren, skreddermester Henrik Lycke og hans kone Birgit Kristine. Dobbel lykke kom til gården i 1808, da paret fikk «ægte Tvilling børn». Den lange listen over standsmessige faddere vitner om en storstilt barnedåp, senere samme år:
«Stiftamtmandjnde Angell, Oberstjnde Bang, Frue Grib, Mad. Meincke, Mad. Busk, Etatsraad Knudtzon, Kapt. Vejbye, Hr. Vensel, Hr. Christian Lysholm, Hr. Hagen, Hr. Jochum Angell.»
I 1865 var Karen Korsvig gårdeier. Ti år tidligere omkom hennes mann, Skibsfører Lars Dahl Korsvig, på dramatisk vis i et skipsforlis «paa en ulykkelig Hjemreise fra Kjøbenhavn til Hjemstedet med Brigskiber Ørnen.» Så Karen bodde her med tre døtre og en sønn i alderen 15-24 år, samt en tjenestepike. Senere, i 1910, var to husstander bosatt i gården. Eier Mathilde Haugan holdt til i første etasje. Hun var ekspeditrise ved «Landsfængslets Udsalg» og forsørget sin mor og søster som også losjerte her. I andre etasje bodde en ugift handelsmann på 57 år og hans jevnaldrende tjenestepike. I tidsrommet 1922-26 fant man i nr. 13, som også i nr. 11, et skomakerverksted i kjelleretasjen.
VEGGEN MED KONISKE HULL
I forbindelse med etableringen av kjøpesenter i 1992, avdekket man spor etter livet i gården før delingen i 1758. Ved avkledning av tømmeret i andre etasje, åpenbarte det seg et større antall koniske hull i nordre vegg. Hullene er tydeligvis laget med bor, i varierende dybde og vidde. Trolig stammer de fra tiden før gården ble delt. Etter delingen oppgir skattemanntallet at det ble bygget et nytt verksted i gården. På denne tiden var eieren selveste snekkermester Heinrich Kühneman, som blant annet står for altertavlen i Vår Frue Kirke. Det virker svært sannsynlig at nr. 13, før fradelingen, rommet herr Kühnemans gamle verksted, og at hullene ble påført i forbindelse med hans snekkerarbeider. Kanskje har mesteren testet sine bor her? Hullene fremstår i så fall som et sjarmerende og hverdagslig hint om den store byggekunstnerens virke.
(Les mer om Kühneman ifm. Prinsens gt. 11)
Prinsens Gate 11 – DETTE VAR TRONDHJEMS EGEN SKOMAKERGATE
Bygget i 1736 eller noe tidligere. Nr. 11 og nr. 13 var opprinnelig én eiendom. Ved delingen i 1758 tilhørte gården en svært begavet snekkermester. Senere ser kjelleren ut til å ha vært attraktiv for skobransjen.
BYGNINGENS HISTORIE
Orienteringen langs Prinsens gate forteller oss at gården må være bygget etter at gaten ble anlagt i 1681. Det fremgår også i et skjøte fra 1708, at eiendommen da var bebygget. Nr. 11 og 13 utgjorde fram til 1758 én eiendom, men ble så delt. Ved første branntakst i 1766, ble gården omtalt slik:
«Henrich Kyhneman Mæster Snidker Sin Huus, Stue og Kammer med jern bielægger ovn, Kiøkken med Skorsteen Muur, Smaae overloft, 8 fag Enkelte Kit Vindue, tækt med tagsteen, i Gaarden et nyt bygt Værkstæd med Jern Bielægger ovn, og Værkstæd paa Loftet med Jern Vind ovn, og Kammeret til Folkene, tækt med tagsteen, 6 fag Enkelte Kit Vindue og 2de Kaab Vindue paa Taget, nok et Veedskiul med overlem tækt med tagsteen, og et Mindre og med overlem, og tækt med Steen, 2de Kaab Vindue paa Første Skiulet, opgav selv for: 200 rd.»
Hovedbygningen er senere blitt utvidet og forhøyet i flere omganger.
LIVET I GÅRDEN
Adressebøkene er en historisk kilde som gir oss omfattende opplysninger om privat og offentlig liv og røre. Her er beboere og virksomheter systematisk registrert etter adresse. Om nr. 11 kan man lese at en glassmester og forgyller drev sin virksomhet her. Dette bekreftes også i branntakst fra 1890, hvor et glassmakerverksted nevnes. I en senere periode gir adressebøkene inntrykk av Prinsens gate som rene «Skomakergata». Fra 1914 til 1928, kan vi se at kjelleren i denne gården huset hele 9 ulike skorelaterte virksomheter:
· Olsen & Strøm Skomaker forretning (1914)
· Skoreparasjon fabrikk Nordkap (1916)
· Olsen Magnus Skomakerverksted (1917)
· Johnsens skomakerverksted (1918)
· Nilsen N. skomakerverksted (1919)
· Skotøifabriken Ørnen (1920-1921)
· Johnsen P. A. skoreparasjon verksted (1922)
· Eriksen Aksel skoreparasjon verksted (1926)
· Johnsen P. A. skoreparasjon verksted (1927)
Hovedhusets første etasje har for det meste vært anvendt som bolig. Tidvis har deler av gateplanet også inneholdt butikk, blant annet en frukt- og tobakksforretning i 1920-årene. Etter en brann i 1928, og omfattende reparasjoner og endringer, ble så hele første etasje tatt i bruk som kolonialbutikk.
KÜHNEMANS BYGGEKUNST
Da eiendommen 11/13 ble delt, var eieren snekkermester Heinrich Kühneman. Han var av russisk herkomst og løste i 1738 borgerbrev i Trondheim som snekker. Han prosjekterte også - for Thomas Angells stuer i Kongens gate og Waisenhuset i Kongsgårdsgata var han både arkitekt og byggeleder. Bispegårdshuset på Sverresborg museum er siste rest av en større bygning som Kühneman i sin tid arbeidet på. Altertavlen i Bakke kirke er også hans verk, men mest kjent er han likevel for sitt snekkerarbeide på Nidarosdomens tidligere altertavle, den som nå står i Vår Frue Kirke.
Prinsens Gate 9 – HER HOLDT EN "SMÅHANDLERSKE" TIL
Oppgis i 1817 som nyoppført. Nr. 9 var opprinnelig del av en adskillig større eiendom. I rekken av eiere finner vi tidlig Rådmann Franz Hammer. Byråden hadde også et landsted på toppen av Steinberget, som han noe pompøst ga navnet Hammersborg.
BYGNINGENS HISTORIE
Fra 1736 eller noe tidligere, og frem til 1814, utgjorde Prinsens gt. 9, Erling Skakkes gt. 22 og de tidligere Erling Skakkes gt. 20 og Danielsveita 2 én eiendom. Gården bestod da av et bolighus mot Prinsens gt., en sidebygning/uthus mot nord, samt enda et uthus mot Danielsveita, alle i to etasjer. I tillegg kom stabbur og «plankeverk» (gjerde). I 1814 ble gården delt i fire. Nr. 9 ble solgt til stolmaker H. Hennum, og omfattet da størstedelen av både bolighuset og sidebygningen. I skattemanntall for 1817 kan man lese at eieren «har Bygt nye Huuser», noe som kan bety omfattende istandsatt, eller nybygget. Sikkert er det dog at noe fikk bestå, man kan fortsatt se den originale kledningen som stammer fra sidebygningen før firedelingen i 1814. I 1827 bestod gården av en forhusbygning, en side- og en tverrbygning. De to første var tømret og med steintekking, mens tverrbygningen var i bindingsverk. Gatefasaden fikk sitt nåværende preg ved sterk endring av nedre del i forbindelse med etableringen av butikk i 1920-årene.
LIVET I GÅRDEN
Butikkdrift hadde det likevel vært før nevnte fasadeendring. I branntakst fra 1867 nevnes «2 Boutikdiske og 2 Reoler» i hovedbygningen, og to pakkboder i sidebygningen. Eieren på denne tiden omtales for øvrig som «småhandlerske». Ved folketellingen i 1865 bodde det i alt ni personer i gården, fordelt på tre husstander. Den ene bestod av eieren og hennes to døtre, begge i 40-årene, samt en tjenestepike. En losjerende gammel dame fra København utgjorde den andre. Den tredje bestod av en telegrafi st og hans kone, en losjerende herre på 70, og hans tjenestepike på 27. Adskillig trangere må det ha vært i 1900, da 21 beboere var fordelt på fire husstander. I denne tiden holdt også en «Sy- og Strygeforretning» til i gården. To kvinner blant beboerne jobbet her, den ene som innehaver og den andre som «assisterende».
JOMFRU HAMMERNE
Før firedelingen tilhørte hele eiendommen rådmann Franz Hammer. Han hadde hatt gård her helt siden 1730-årene. Da herr og fru Hammer var gått bort, ble døtrene, Judith og Elisabeth, sittende alene igjen med den store gården. Enslige som de begge var, ble søstrene omtalt som «Jomfru Hammerne». De fikk formodentlig merke byrden av å holde på en slik omfattende eiendom. I forbindelse med oppkreving av bygningsavgift, kan man lese en noe vemodig bemerkning:
«Af alle disse Bygninger bruges af nærværende Ejere kun et Vaaneværelse 10 Alen lang og 6 Alen bred, og et Kiøken 5 Alen lang og 5 Alen Bred; Resten er umøbleret og ubeboet. - Ejerne nyder Maanedspenge af Thomas Angells Legater, kan altsaa ansees som Almisselemmer.»
Søstrene Hammer levde altså på almisser, og salg av eiendommen var uunngåelig. Midt i salgsprosessen døde Elisabeth, 75 år gammel. Kanskje ble påkjenningen for stor? To år etter ble den gjenlevende Judith opptatt i Thomas Angells Hus, bolig for de fornemme som uforskyldt hadde kommet i fattigdom.
Erling Skakkes Gate 22 – PORTRETTMALER FALLAN BLE KREMMER OG ÅPNET MAGASIN
Oppgis i 1815 som nyoppført. Tidlig på 1900-tallet kunne det meste skaffes her på hjørnet. Fallans Magasin forhandlet alt av nips og naps. Senere kledte gårdens tallrike konfeksjonsforretninger byens moteløver.
BYGNINGENS HISTORIE
I 1730-årene utgjorde Prinsens gate 9, sammen med Erling Skakkes gate 20 og 22 og Danielsveita 2, én gård med grunn. I 1814 ble eiendommen delt i 4. Bebyggelsen hadde da lenge bestått av et bolighus mot Prinsens gate, et uthus mot nord, et mot Danielsveita, samt stabbur – alle i to etasjer. Da malermester J. Berg kjøpte den fradelte hjørneeiendommen året etter, omfattet den et toetasjes nybygg mot krysset og de ca. 5 m av den gamle gårdens bolighus som strakte seg inn på tomten. To år etter kom en sidebygning mot øst, som senere ble erstattet av en større bygning mot nord av tømmer og bindingsverk. Med denne bygningen fikk gården en form den beholdt frem til 1912, da hjørnehuset ble både forhøyet og utvidet, samt «fuldstændig omkalfatret med Hensyn til Indredningen». Uthuset ble revet. Mot vest ble det etablert to butikklokaler, og fasadene fikk sitt nåværende preg.
LIVET I GÅRDEN
I Adresseavisen den 22. april 1897 kunne man lese om systuen Stockholmer Syetablissement. Navnet til tross, virksomheten holdt altså hus i Erling Skakkes gate 22. I annonsen lokkes potensielle kunder og lærlinger med franske damemagasiner:
Stockholmer Syetablissement anbefales de ærede Damer paa det bedste. Franske Journaler. Elever antages.
Laura Rye.
Sydame Rye søkte altså elever, og kanskje ble frk. Anna Brun ansatt? Hun bodde her på tidlig på 1900-tallet, og står oppført som “sypige”. Fra 30-årene og fremover hadde flere moterelaterte forretninger denne adressen. A/S Ideal-korsett, Nervik & Nystad moteforretning, Nystad kjolesalong og Nervik damekonfeksjon. Hvem vet - kanskje dette var byens første motehus? Uansett, før moten inntok nr. 22, var det kortevarer som fylte hyllene. Om nips sto på handlelisten var det hit man dro, til Fallans Magasin på hjørnet!
KUNSTNER OG KREMMER
Martin Fallan var portrettmaler i USA før han etter ti år, i 1899, tok foretaket hjem til Trondheim og Erling Skakkes gate 22. Også her tegnet han, men på få år ble geskjeften meget mutert. Kunstneren utvidet sitt virke og ble kremmer. Som en naturlig utvikling forhandlet Fallan til å begynne med kunstrelarerte varer. Men så eksploderte vareutvalget. 19. des. 1915 kringkastet Fallan sin vidstrakte varefortegnelse i Adresseavisen. Listen under er et utdrag.
Det presenteres videre hele 140 underkategorier! Men først i annonsen - en galant anmodning:
«til behagelig utklipning og notering»
Skindvarer
Papirvarer
Nikkel-, messing og kobbervarer
Toiletartikler
Glasvarer
Trævarer
Fotografiske artikler
Billeder
Julekort
Selskapsspill
Staalvarer
Skrivesaker
Tegnesaker
Smykkesaker
Lommelamper
Nips
Juletræpynt
